Mon noe kan skuffe mere
enn møtet med barndommens trakt
Hvor allting står goldt og ribbet
for drømmens eventyrdrakt.
Her gikk du og levet og stelte
med blomster og trær og slikt
Og trengte vel ikke å dikte,
for du var ditt eget dikt!
Det duvet en gammel fabel
i havens veldige tre.
Det suste en lengsel mot forår
gjennom den våte sne.
Gjerdet jeg en gang satt ved,
hva er igjen av deg?
Men dengang stod du og ruvet
og delte verden for meg -
Var ikke alt jeg så
en dunkel og deilig gåte?
Å hvor de tusen liv
var til på en annen måte!
Billen som løp gjennom gresset
bien på blomstens munn
Hvor det var meg som fant dem!
Hvor de var mine funn!
Rosens blødende begre
bøyet seg ømt i min hånd
Aldri har noen rose
siden bøyet seg sånn -
Duggen som skalv i kvelden
svalen i dagens dans
Hadde de ikke lånt av
mine øynes glans?
Var mon i verden en fyrste
mere svimlende rik?
Maktet en gud å vinne
jordens forelskelse slik?
Jeg går i de samme trakter
og prøver å finne en venn
Men tingene ser meg i møte
og kjenner meg ikke igjen
Det er som å skue inn i
et land av taushet og is
Min barndoms tyste ruiner
et evig tapt paradis!
Jeg prøver forgjeves å være
et vesen jeg ikke er
da hører jeg bruset, bruset
gjennom min barndoms trær:
"Gå til den store verden
bli hard og bli kold og klar,
men gjem etsteds i ditt hjerte
minnet om noe du var --"
Andrè Bjerke